Barn oppi det hele...

Det er mange som spør om hvordan barna tar det, om hva de vet og hvordan dagene er....

Ja hva skal man si, vi har 3 herlige gutter på snart 5, snart 8 og 9 1/2 år ,
som i livet generelt, reagerer de veldig forskjellig på ting også nå når det gjelder pappaen dems.

Da vi visste veldig lite og fortsatt det er mye usikkerhet var vi nødt til å snakke med dem.
Men hvordan snakker man med barn om alvorlig sykdom, det kom ingen håndbok med sykdommen.

Guttene vet at pappa er syk, at han har kreft og at det er mye vi ikke vet, da de skal ta prøver og røntgen.
De vet at pappa skal opereres og at han blir på sykehus i minimum 2 uker.

Men ikke minst prøver vi å overføre at det er masse håp, og gode muligheter.

Det mine gutter forbinder med kreft er død, det er det de har hørt om og som gjør dem redde.
Er ingen som kan si de ikke skjønner det for bare ordet kreft er skummelt selv om det i mange tilfeller også går bra.

Den eldste er kjempetøff, og vil ikke at noen skal se at han er lei seg, ikke heller vise oss at han er redd, men da det kom, knakk han sammen. Det er vondt å være den voksne som ikke kan gi alle svarene...

Den mellomste er en gutt men masse følelser omtrent som moren sin og har grått veldig mye. Det hjelper han å få det ut. Han har utrolig masse spørsmål og man skulle ønske det hjalp om man bare kunne svare....vi vet ikke, det vet dem ikke enda, de må sjekke først er ikke godt nok for en straks 8 åring som synes det hele er såå urettferdig, hva har vel pappa gjort galt som har fått kreft?

Minstemann skjønner at noe skjer, han fortalte noen jeg snakket med her: pappaen min er syk han... før han fortsatte med sitt.
Han forstår ikke alvorligheten... heldigvis?!

At alt er annerledes, at planer blir gjort om, at nedtellingen til Hellasferien opphørte (da den mest sannsynlig må avbestilles), og alt vi bare ikke vet gjør dem usikre, men mest av alt vil de bare VITE at pappa blir frisk og kommer hjem fra sykehuset. De synes 2 uker høres ut som en evighet, og det skremmer dem nok litt....

Idag har vi feiret nasjonaldagen, guttene har gått i tog, spist pølser, is, lekt og kost seg.
For vi synes det er så viktig at livet er så tilnærmet normalt som mulig.
Uansett om det skulle komme en tåreskvett eller litt sinne innimellom.
Alt er lov, det er lov å ha det gøy, det er lov å le og ikke minst det er lov å gråte.....

Så fotball, venner, bursdager, det å leke og ha det gøy oppi alt er viktig, kanskje viktigere enn noen gang?


Marita<3